Middelaldersalen i Historisk museum

Rett fra vikingtidens guder og inn under kirketaket fra Ål stavkirke i Hallingdal.

I taket i denne lille salen kan jeg skimte Korsfestelsen, det siste måltid, Adam og Eva i Paradis som spiller kort. De sitter splitter nakne. Det er vakkert, fargene er rødlige, men tydelige på alle medaljongene i taket som  avbilder bibelhistorien. I samme sal en liten replika av Borgund stavkirke. Rett frem skulpturer av helgener, alterfrontaler og kirkens alterutstyr, gjenstander brukt under messe, pilegrimsreiser og gravutstyr. Messehagler, lysekrone og krusifiks. Fra den mørke sakrale stemningen rett inn i lyset, inn i en stor og åpen sal. Helt i enden av denne kan jeg se direkte på en stavkirkeportal. Langs den ene siden kors, krusifikser og kirkeinventar. Til høyre nok en stavkirkeportal, lysekrone og døpefont. Og så mørke, små montre langs siden og en hodeskalle med gravutstyr og en stor trekiste midt på gulvet.

Fra den fantastiske sakrale opplevelsen, inn i en stor og åpen sal som ser ut som fremstår som en kunstutstilling. Stemningen blir umiddelbart avbrutt og må innstilles på kunst og skjønnhet.

På museets websider er den eneste teksten om middelaldersalen (og teksten er vanskelig å finne på museets nye websider): «Middelalderutstillingen i Historisk museum fokuserer spesielt på kirkekunst: stavkirkeportaler, maleri og skulptur, men viser også gjenstander fra dagliglivet. Vi har også et eget Skattkammer.» Det er det hele.

Kunstutstilling?

Hva vil Historisk museum med Middelaldersalen? Her gis ingen føringer, ingen forklaringer annet enn tekstene til gjenstandene. Her er ikke noe diorama, veggene er hvite, det er ingen lyd og svært lite tekst. Med Per-Uno Ågrens typologi må man kunne klassifisere denne utstillingen innenfor den estetiserende tradisjonen. Den vil: «göra mueerna til «skönhetens tempel», utställingarna till en konstform.»

Kulturhistorisk museum, som Historisk museum er en del av, har landets største samling av kirkekunst fra middelalderen, samt svært mange gjenstander fra dagliglivet.  I musets butikk kan man kjøpe en utstillingskatalog med tittelen «Middelaldersalen i Historisk museum» (den kan også lånes inne i utstillingen). Utstillingen ble stilt opp i 1979 av arkitekt Sverre Fehn og er i hovedsak presentert som en kirkekunst-utstilling, «og det har bare vært plass til å utstille de beste og mest interessante gjenstandene.» Museets øvrige middelaldersamling er oppbevart i museets magasiner.

Kirken i middelalderen

I denne katalogen er det skrevet at «Den sammenbindende faktor i hele vår vestlige kulturkrets gjennom århundrene var kirken. Og det var i kirkene at vanlige mennesker i middelalderen fikk sine skjønnhetsopplevelser. Når presten forklarte biledenes indre betydning og viste hvorledes verden hang sammen i en stor enhet, styrt av Gud og manifestert via kirkens bilder og liturgi, var kirkekunsten også deres lærebok i religion og moral. I dag er denne kunsten nesten uten kontekst, redusert til vakre gjenstander. Det opprinnelige budskap var et annet.»

For å begripe er det nesten er forutsetning at man leser innledningen i katalogen. Middelaldersalen i Historisk museum etterlater et stort spørsmålstegn; hva vil denne utstillingen meg? Ikke det at det ikke er mulig å betrakte gjenstandene ut fra et estetisk perspektiv og gjenstandene er stilt opp slik at det er en viss kommunikasjon mellom dem.

Ålrommet

Ålrommet gir mening i den forstand at den oppleves som både vakker og gir inntrykk av et kirkerom. Mange av gjenstandene i montrene (som for øvrig er stilt ut kanskje mer i en typologisk tradisjon) gis det informasjon om i uttrekkbare skuffer. Det er ikke tekster i selve montrene som forklarer gjenstandene.

I en så liten sal fungerer denne utstillingen godt fordi den gir en stemning, den innbyr til opplevelse av stillheten og høytidsstemningen i en middelalderkirke. Men det er vanskelig å lese gjenstandene, man kan ikke uten videre forstå hvilke historier fra Bibelen (hvis man i det hele tatt forstår at det er historier fra Bibelen) som er avbildet i medaljongene fra Ål stavkirke. Flere av gjenstandene i montrene vil for de fleste av oss, som ikke er katolikker, være utilgjengelige. Hvem vet at det ligger for eksempel et reisealter og en akvamanile, et pilegrimsmerke eller en pilegrimsampulle i monteret og eller hvordan dette skal brukes eller hvilken betydning de har.

Middelaldersalen

Overgangen til selve middelaldersalen er en total overgang fra et stille rom for refleksjon til en åpen sal med gjenstander utstilt som en kunstutstilling. Gjenstandene er vakre i seg selv, men liten mening og forteller ingen historie som henger sammen med Ålrommet.

Hylestadportalen nederst i salen har en stor tekst som forteller historien om Sigurd Fåvnesbane som er avbildet på stavkirkeportalen. Den forklarer historien om det som er avbildet i portalen. Maria med barnet fra Hedalen kirke vekker sannsynligvis oppmerksomhet der den står i sin restaurerte versjon. Den originale skulpturen står nå i Hedalen kirke. Den utstilte skulpturen vekker oppmerksomhet fordi den er malt i sterke farger, i gull og blått og rødt, men ingen av fargene eller symbolene som ligger i selve skulpturen er beskrevet.

Museets konservatorer forsket i flere år på skulpturen for å finne frem til de originale fargene. Svært mange tror at fargene i middelalderen var jordfarget og duse fordi gjenstandene som er bevart og bemalt fra denne perioden, har mistet sin opprinnelige fargeglans. Da blir det vanskelig å forestille seg en middelalderkirke opplyst av lysekrone og lysestaker med stearinlys og sterkt bemalte figurer. Hvordan kan vi se at det er den kronede Maria i en kappe av gråverk (ekornpels) som tråkker på synden symbolisert ved en drage som sitter der på en himmelsk trone?

Det er nesten ikke lys i montrene i salens høyre side er svake, og de dagligdagse gjenstandene er i høyeste grad underkommunisert. De fungerer ikke som en kontrast til de kirkelige gjenstandene på motsatt side og forteller svært lite om dagliglivet i perioden. Hvorfor er de da plassert der? Det er for så vidt slik at folk vanligvis nesten ikke hadde lys, men er det en overveid hensikt med å ikke belyse de daglige gjenstandene som har tilhørt folk flest?

Intensjonen med middelalderutstillingen må en lese seg til, hvis ikke må man jo reise spørsmålet om hva som gjør kirkekunsten så spesiell at man ikke viser flere verdslige gjenstander.

Det er ingen informasjon om at Norge er ett av de få landene der det er bevart førreformatorisk kirkekunst i tre. Skulpturer, altertavler og kirkeportaler er bevart med original bemaling. I svært mange andre europeiske land ble slike skulpturer brent ved reformasjonen, eller i kampen mellom konge og kirke. Derfor har disse skulpturene virkelig en stor internasjonal verdi og interesse

En ny middelaldersal?

Hvis man tenker seg middelalderen utstilt i Historisk museum, burde den ha vist kontrastene mellom hverdagslivet, arbeidet, sykdommene, bråket (fra dyr og mennesker), stanken (fra åpne kloakker), de fattigslige forholdene (for svært mange), de uforklarlige fenomenene (som sykdommer, spedbarnsdød, solformørkelse) og overtro i relieff til kirkens skjønnhet, stillhet og forklaringer på livet og døden. Kanskje også kirkens tukt av vanlige folk, men det ville jo blitt en helt annen utstilling. Slik som utstillingen står nå, mangler den etter min mening kontekst og formål.

Kunnskap

Etter å ha lest diverse artikler og naturligvis deltatt i flere sammenhenger både nasjonalt og internasjonalt, kan man spørre seg om hva museene er til for?

Tidligere var museene raritetskabinetter, konger og adelsmenns samlinger kun åpen for en liten krets. Deretter samlinger av for eksempel nasjonale skatter for å fremheve nasjonens høydepunkter og fremme nasjonalstatens fellesskap; og samlinger av gjenstander fjernt fra vår egen kultur. Samlinger fra afrikanske land som viste «de merkelige» innfødte, eller samlinger fra indianerne som viste deres skremmende piler, spyd og masker.

Mangel på kunnskap og refleksjon over ens egen tolkning av andres kulturer, satte satte oss i en situasjon hvor verden var fremmed, de færreste kunne reise og oppdagelsene var nye. Da museene åpnet for vanlig mennesker, var store deler rettet mot læring og undring. Men fremdeles skriver man om museumspedagogikk og læring som noen av de viktigste elementene i utstillingene.

I dag kan vi selv reise til de afrikanske og indianske kulturene, vi kan skaffe oss kunnskap på nettet, men undringen har vi fremdeles i behold.

Museer gir likevel den mest demokratiske muligheten for kunnskap og den store muligheten for å undre seg, stille spørsmål og åpner for sosial tilknytning og samvær. Men hovedsaken er kanskje ikke å lære på den tradisjonelle måten, en utstilling som bekrefter det du allerede vet og de oppfatninger du har med deg.

«Et hus for den vilde tanke»  - Andre tanker

Peter Bjerregaard og Anders Emil Rasmussen er stipendiater fra Århus Universitet ved Kulturhistorisk museum. Deres hovedområde er arbeid med et større internasjonalt prosjekt; «Dead, Materiality and the Origin of Time». Men ikke minst arbeider de to med å fornye museets utstillinger, både basisutstillingene og de temporære.

Jeg kom tilfeldigvis over en rapport som de akkurat har skrevet, «Et hus for «VILDE TANKER». I denne gjennomgår de friske ideer til nye utstillinger i museet. Ledelsen ved museet ønsker at de nye utstillingene skal være tverrfaglige og basert på museets pågående forskning. Jeg må kanskje tilføye at Kulturhistorisk museum er en del av Universitetet i Oslo og at det inneholder foruten norsk forhistorie, mynter og betalingsmidler og etnografiske utstillinger og samlinger.

Forutsetningene for deres utstillingsvisjon er som følger (oversatt til norsk): «Utstillingene skal stille spørsmål som er umiddelbart forståelige og relevante for den brede befolkning, men skal gi svar som sprenger rammene for hvordan gjester så vel som forskere normalt tenker sin verden».

Museets viktigste oppgave er å utvikle ny viten. Her er de nye kriteriene til basisutstillinger (Oversatt til norsk):

  • Vise museets komparative potensiale ved å generere store, menneskelige spørsmål ut fra en tverrfaglig tilgang
  • Bygge på spørsmål vi deler med publikum, men som viser forskningens evne til å perspektivere disse spørsmål på nye og overraskende måter
  • Inndra museet selv i sin problematikk: utstillingenes formidlingsideer skal bygge på de grunnleggende ideer og svar som materialet tilbyr og skal som sådan stille museet som fenomen for en diskusjon
  • Utfordre de logikker som det selv bygger på: en hver utstilling skal til en hver tid forholde seg kritisk til det vitenskapelige prinsippet/den ideen  som den selv er basert på. Slik at spørsmål ikke utelukker, men åpnes til diskusjon.

Peter og Anders har også stilt opp prinsipper for spesialutstillinger (temporære utstillinger), et «objektarium» og «museumsloft».

Tankene er spennende og nyskapende,g museet skal være et sted hvor vårt aktuelle verdensbilde utfordres av samlingene, nye utgravninger og feltarbeid. I praksis betyr dette at museets nye basisutstillinger blir organisert omkring sentrale menneskelige spørsmål i stedet for periodisk og regionalt avgrensede forklaringer. Utstillingene skal ikke referere til avsluttet forskning, men være et sted hvor man utvider universet og forskningen skaper og ser nye muligheter.

Ideene er nyskapende og fortolker også museet nye plass i samfunnet, i alle fall et kulturhistorisk forskningsmuseum.

Bilde fra www.khm.uio.no

Kritikk