Problematiske dyr på Zoologisk museum

Gjennom utstillinger og formidlingen av dem gir museer liv til gjenstander. Men hva med de museumsgjenstandene som en gang har levd sine egne liv, hvordan stilles de ut? Utstillingen Hodejeger, Naturhistorisk museum 26.april 2012 - 31.oktober 2013

I skrivende stund sitter jeg foran peisen, i en stor og god skinnstol. Det er stille rundt meg. På det lille bordet ved siden av, ligger Ernest Hemingways «Under Kilimanjaro» og på veggene henger flerfoldige troféhoder. Stillheten avbrytes av en gruppe små barn ikledt gule refleksvester som kommer løpende inn i stuen der jeg sitter. For nei, jeg er ikke på hytta, jeg er i utstillingen på Zoologisk museum på Tøyen!

Dyrerikt museumslandskap           

Den lille stuen er en del av «Hodejeger- en utstilling om troféer, jakt og makt». Utstilling ble åpnet i april 2012 og er planlagt å stå ut oktober i år.  Publikum kan bevege seg fritt gjennom et landskap fullt av dyrehoder, jaktutstyr, veggtekster og prepareringsverktøy. I tillegg til troféene, finnes en rekke gjenstander som assosieres og brukes i jaktturer og felling av dyr. Flagg, kniver, etiketter og kasser, utstillingsrommet er fylt opp av jakthjelpemidler og safariestetikk. Det hele er organisert i en stemningsfull scenografi. Strategisk plasserte lysspotter bryter med den ellers så dunkle utstillingssalen. Troféer og hele dyr er plassert på ulike høyder. Gulvet, og ikke minst veggene, er dekket av afrikanske, europeiske, asiatiske og amerikanske pattedyr. Samlingen, som utgjør basen for hele utstillingen, ble gitt i gave til Naturhistorisk museum av jeger Olaf Holm Hellenes fra Larvik. De mangfoldige troféene er verken tilfeldig eller ukritisk presentert.

Hvordan stille ut et dyr?

I Norge er det lange tradisjoner for å vise frem preparerte dyr, og det ikke bare i naturhistoriske museer eller utstillinger. Det er ikke uvanlig at vi plutselig blir møtt av et hjortehode, en hare eller orrfugl i hjemmet eller på hytta. Til og med når vi besøker vinmonopolet er det ikke uvanlig at taksidermi, altså monterte dyr, er plassert på toppen av hyllen med alkoholholdige drikkevarer som passer til viltmiddagen. Men selv om det er lange tradisjoner for å vise frem dyr, er det nærmest ingen tradisjon for å illustrere eller problematisere presentasjonsformen eller hvordan vi samler inn dyr. «Hodejeger» gjør nettopp dette, og det på en svært farge- og innholdsrik måte.

Dyrenes tale

«De skal fortelle både om dramatiske historier og om eierens makt og økonomi» heter det i utstillingens innledende veggtekst. At monterte dyr står som kulturhistoriske kilder og referanser til minne om jakt, krig og stormannsdåder, ble i 1989 kritisk påpekt av den nålevende amerikanske biologen og vitenskapshistorikeren Donna Haraway. Haraway avdekket de politiske, sosiale og kulturelle forholdene som lå til grunn for en av de mest kjente naturhistoriske utstillingene gjennom tidene, den afrikanske pattedyrsalen på American Museum of Natural History i New York. Mye har skjedd siden starten av 1900-tallet da den amerikanske utstillingen først ble åpnet. De underliggende konfliktene ved innsamling og fremvisning av dyr som Haraway måtte grave frem i den afrikanske pattedyrsalen, er på Zoologisk museum selve overskriften. Nøkkelen til visningsmåten og opplevelsen av utstillingen på Tøyen er nettopp det komplekse og konfliktfylte temaet jakt og makt.

Isbjørnkvoter og oljelisenser

Utstillingsmakerne skal ha skryt for at de problematiserer, og setter spørsmålstegn ved vår bruk og fremstilling av dyr. De skal også ha skryt for at de tar tak i vanskelige problemstillinger knyttet til forvaltning av dyr. Et eksempel som trekkes frem i utstillingen er isbjørnjakt.

Isbjørnen ble fredet i 1973 gjennom den internasjonale isbjørnavtalen undertegnet i Oslo. Avtalen tillater tradisjonell fangst av ca 800 isbjørn i Alaska, Canada og Grønland. I Canada blir noen av isbjørnkvotene solgt til troféjegere fra USA. Pengene fra salget er viktig for lokalbefolkningen. I 2008 forbød imidlertid USA import av isbjørnskinn. Markedet for troféjakt falt dermed sammen og lokalbefolkningen må finne andre inntektskilder, som å selge lisenser for oljeboring.

Denne veggteksten illustrerer noen av de komplekse forholdene knyttet til troféer. Den viser også hvordan naturhistoriske utstillinger er et velegnet medium for å formidle samfunnsrelaterte utfordringer knyttet til naturforvaltning. Det er ikke bare de konkrete zoologiske kunnskapene som finnes inne i utstillingssalene. Her er det ikke bare dyrenes form og levesett som presenteres. Det er hvordan vi behandlerbruker og tenker omkring levende og døde dyr som står i fokus. Museenes rolle som storinnsamler av dyr problematiseres også.

Troféjakt som naturvern

Et komplekst problem som tas opp i utstillingen er troféjakt som naturvern. Besøkende informeres om at både intensiv kvegdrift og industrielt jordbruk ødelegger tropiske områder på flere kontinenter. Avskoging truer arter. En alternativ løsning på disse utfordringene er å lage viltparker der økonomisk resurssterke fotturister betaler for å komme nærme dyrene for så å skyte dem. Store dyr krever store områder og slike parker vil i praksis fungere som naturreservater for dyrearter og habitater. Kan dette være en holdbar løsning? Gjennom velformulerte veggtekster og nøye rekonstruerte dyreskikkelser presenteres jaktmotstandere for nye argumenter. Ivrige jegere tvinges til å tenke gjennom jaktvirksomhetenes paradokser og ubehagelige, historiske bakgrunn. Uansett ståsted, forlater publikum antakeligvis utstillingen med fler spørsmål enn svar, og dette er utstillingens store styrke.

Kunst og vitenskap

Noe av det vi derimot får svar på, er hvordan man monterer et dyreskinn. Utstillingens siste del er viet til et sjeldent beskrevet eller illustrert område innenfor museumsarbeid. Taksidermistene, personene som transformerer de døde dyreskrottene om til livaktige skulpturer har en sentral, men ofte usynlig rolle i det museale landskapet. Zoologisk museum på Tøyen har tradisjon for å formidle preparering av dyr, bl.a. gjennom årlig demonstrasjoner. I utstillingen får vi et etterlengtet blikk inn i taksidermiens verden. Hvilke materialer brukes egentlig for å lage et dyr? Her er garvede skinn, plastmodeller, støpeformer, nåler, lim, skalpell, saks, glassøyne og alt annet som skal til for å gjenskape dyrets opprinnelige form. I «arbeidsrommet» er også en video som viser hvordan taksidermisten flår. I museumssammenheng er preparering av dyr en konserveringsmetode for å kunne bevare artseksemplarer i magasiner og utstillinger. I tillegg til zoologiske fagkunnskaper og god materialforståelse, må taksidermistene også ha kunstneriske ferdigheter. Taksidermister er både kunstnere og vitenskapsmenn. 

Velsignelse og forbannelse

Naturforvaltning kan kanskje sies å være menneskets velsignelse og forbannelse. Naturhistoriske museer bør spille en aktiv rolle i disse debattene og det å åpne opp utstillingsrommet for videre dialog er en god strategi. «Hodejeger» viser spennet i problemstillingene knyttet til jakt og troféer. Museet, eller rettere sagt de involverte utstillingsmakerne, ser ikke ut til å ha valgt side i de etiske og politiske spørsmålene som det her blir presentert. Utstillingsmakerne har tatt tydelige valg når det gjelder estetikk og visningsmåter, og legger til rette for at vi som publikum skal kunne fordype oss i et spenningsfylt tema. Det er som å vandre gjennom en diskusjon, uten retoriske føringer.

Utstillingen kunne med fordel vært enda mer kritisk. Den er undersøkende i sine tekster, men i gjenstandsbruken er det få av dem som illustrerer de kompliserte og historiske problemstillingene knyttet til troféjakt. Museenes rolle som innsamler kunne også vært enda grundigere undersøkt. For hvilken rolle har museene verden over spilt i den enorme innsamlingen av dyr? Hva kan legitimeres i vitenskapens navn, og kan/bør vi trekke en grense mellom en faglig og selvfremmende fremstilling av et dyr?

Videre lesning:

Avhandling av Rolf David Ramslien ved Universitetet i Oslo om harejakt. En sosialantropologisk studie fra 2006. https://www.duo.uio.no/handle/...

Vitenskapshistorisk analyse av den zoologiske utstillingen African Hall of Mammals. Skrevet av Donna Haraway i 1989. http://depts.washington.edu/methods/readings/com501_haraway_teddybearpatriarc_1.pdf

Video fra utstillingen. http://vimeo.com/41831018

Kritikk