OsLove - byhistorie for begynnere

​Oslo museum har oppdatert sin faste utstilling om Oslos historie. Det var tiltrengt.

Oslo museum har erstattet den gamle utstillingen med en mer kompakt og tydeligere utstilling, og dermed frigitt plass til flere særutstillinger. Dette er en trend vi ser hos mange museer, som for eksempel Zoologisk museum på Tøyen hvor de i påvente av en ny basisutstilling rett og slett har fjernet noe av den gamle faste utstillingen for å få mer spillerom.

Tyngst på midten

Utstillingen OsLove - byhistorie for begynnere er en ganske tradisjonell byhistorisk utstilling. Den er kronologisk oppbygget, relativt tynn i hver ende, men med et innholdsrikt midtparti om perioden fra industrialiseringen og fram til 1970-tallet. At det er her tyngden i utstillingen ligger er ikke så merkelig. Den mest omfattende utviklingen i Oslo skjedde i denne perioden. Det kan også se ut som om Oslo Museum har ekstra stor kompetanse og materiale om denne tiden. Når jeg besøker museet er det i flere særutstillinger som tar for seg temaer fra samme periode, hhv. ”tyskertøser”, drabantbyer og funkisstilen. En annen faktor som gjør at formidlingen av den tidlige historien kan virke mindre omfattende og levende er oppfinnelsen av fotografiet på slutten av 1800-tallet. Ikke bare gjør dette at den visuelle dokumentasjonen av byen og menneskene i den øker betraktelig, men også flere grupper i befolkningen portretterteres. Dette er en generell utfordring for historiske museer. Bymuseet i London (Museum of London) har for eksempel prøvd å balansere dette ved hjelp av en rekke digitale installasjoner hvor illustrasjoner og malerier settes sammen i filmsekvenser og ved hjelp av nyproduserte filmer med ekte mennesker som illustrerer eldre tider.

Menneskene i fokus

En god byhistorisk utstilling krever en tydelig vinkling eller en tydelig fortelling. Men hva er den viktigste eller riktigste historien om en by? Amsterdam museum har for eksempel en utstilling som heter Amsterdam DNA som tar utgangspunkt i fire verdier de mener er essensielle for Amsterdam (entrepeneurship, free thinking, citizenship and creativity), mens bymuseet i Helsinki viser frem noen av favorittstedene til byens innbyggere i utstillingen Mad about Heslinki.

OsLove fokuserer på Oslo som innflytterby. Det står det i hvert fall i innledningsteksten. Jeg vil tro at Københavns museums store utstilling At blive Københavner har vært en inspirasjon. Hvis ikke er det i alle fall naturlig å sammenligne OsLove med denne, ettersom museet så tydelig forteller at de har laget en utstilling om Oslos innflyttere. At blive Københavner er også Københavns museums faste byhistoriske utstilling, men forskjellen mellom de to er at Københavns museums utstilling fullt og helt konsentrerer seg om innflyttere, mens OsLove ikke er like tydelig på temaet. For eksempel er OsLove er strukturert etter utvidelsene av byen. Ved hver nye tidsepoke er en overordnet tekst og et kart over Oslo på dette tidspunktet. Dette gir besøkeren noen gjenkjennelige holdepunkter, og utvidelsene henger selvfølgelig sammen med økt innbyggertall, men denne sammenhengen kunne godt vært tydeligere. Resten av innholdet er heller ikke så stramt koblet opp til innflytting eller byutvidelser til at man føler at det er dette utstillingen handler om. Men utstillingen er såpass oversiktlig til at den fungerer likevel.

Uansett så er det menneskene og det sosiale som er i sentrum. Sitater er et sentralt formidlingsgrep i utstillingen. De er plassert godt synlig og med store bokstaver på veggene. Det fungerer godt og gir en følelse av liv. Maleriene og fotografiene av mennesker som har bodd og levd i Oslo er også med på å gi en følelse av byens borgere gjennom historien.

Passive gjenstander

Min største innvending mot utstillingen er kanskje at gjenstandene er redusert til illustrative elementer. Det er tekstene og fotografiene som bærere fortellingen. Gjenstandene oppleves mest som pynt for ingen av tekstene får meg til å stoppe opp for å kikke nærmere på dem. De blir derfor nesten mer forstyrrende enn interessante. Samtidig gir mengden gjenstander inntrykk av at museet har en spennende samling som kan være med på å formidle Oslos historie hvis man vet hva man skal se etter.

Et bymuseum i Oslo sentrum?

Bymuseet har vært en lillebror blant de ulike museumstypene. De har ikke de største samlingene eller de flotteste bygningene. Det virker imidlertid til at bymuseene holder på å finne sin rolle som aktive, samfunnsengasjerte institusjoner som er synlige flere steder enn i museumsbygningen. Oslo museum er helt klart med på denne utviklingen og gjør en rekke sosiale og nyskapende prosjekter, men museet fortjener nye og større lokaler med en mer sentral plassering så det kan få betydning for flere av Oslos beboere. OsLove preges av de fysiske rammene Frogner Hovedgård kan tilby. De krokete, smale kjellerlokalene gir ikke mye plass å boltre seg på, verken for publikum eller for utstillingsteamet, men det er i hvert fall bedre at den faste utstillingen holder til her enn særutstillingene.

Kritikk